Bokomtale – Odinsbarn

Da jeg fikk jobben på Eldorado lovte jeg meg selv å lese bredere og være åpen for andre sjangre, samtidig som jeg skulle ta vare på styrken min i fantasy og science fiction. Jeg har foreløpig ikke klart å holde dette løftet!

Den første boken etasjelederen min anbefalte meg var Odinsbarn av Siri Pettersen. Aldri hadde jeg trodd at å plukke opp den boka skulle bety så mye for meg! Etter å ha lest deler av den, og kommet frem til at jeg likte den godt og at denne kunne jeg lett anbefale videre, skrev jeg en anbefaler-lapp og hengte den på boka og satte den synlig i ungdomstrappa vår. Deretter fikk boka en pause for meg, rett og slett fordi jeg fortsatt jobber meg gjennom Wheel of Time, og jeg prøver å unngå for mange distraksjoner, slik at jeg kanskje klarer å fullføre denne 14 bok lange serien en vakker dag. Steinen begynner å rulle.

En dag kommer jeg på jobb og en av Nora’ene kommer opp til meg (vi har tre Nora’er). Hun skal hilse og si at anbefalingen min av Odinsbarn har nådd forfatteren og at hun er så takknemlig. Noen har sett min lille lapp på boka, tatt bilde av den og tagget Siri Pettersen på Instagram. Min første reaksjon er å bli stolt og glad! Så får jeg litt panikk. Jeg har jo ikke lest ferdig boka enda! Jeg logger på Instagram, finner bildet, og blir både opprømt og stolt og litt rørt. Under selve bildet står det: «Hvis noen kjenner Maria hos Eldorado, så klem henne fra meg! RG @avenannenverden: Maria hos #Eldorado anbefaler #Odinsbarn av @siripettersen«. Dette varmer et leserhjerte, om ikke like mye som et forfatterhjerte. Jeg bestemte meg for å sette WoT på pause igjen, og på bussen på vei hjem fra jobb den dagen bladde jeg meg opp på siden jeg var på i Odinsbarn, og sluttet ikke før tre dager senere, utmattet, sulten, og i panikk for at jeg hadde lest den for fort, og at den egentlig aldri burde sluttet.

OdinsbarnSiri Pettersen er et visuelt menneske. Hun har vunnet en pris for den ene tegneserien sin, Anti-klimaks, og hun jobber vel med grafikk og design, hvis jeg har fortstått det rett. Odinsbarn tok det henne ti år å få ferdig til utgivelse! Og jeg kan se for meg at noe grunnen kan ha vært å få det visuelt riktig for henne gjennom ordene og settingen. Men for en jobb hun har gjort! Som et veldig lite visuelt menneske kan jeg bare bøye meg i støvet. Jeg har sjeldent lest noe som får meg til å visualisere som å se en film i hodet, stort sett ser jeg ordene svart på hvitt på papiret. Jeg vet hva de betyr, hva de representerer, men inni hodet mitt er det svart. Ikke med denne boka!

Noe av bakteppet i boka er basert på, eller inspirert av, norrøn mytologi, men bare i små doser slik at vi ser for oss hvorfor noen reaksjoner er så sterke som de er, eller for å sette stemningen i den verdenen boka er i. Det er veldig subtilt, og samtidig effektivt, gjort. Disse små dryssene, som tittelen i seg selv, gir en sinnstemning, og en forventing, som beriker inntrykket av at dette er en paralell til vår egen verden, kanskje i norrøn tid, kanskje ikke. Vi skjønner fort at folka i denne historien ikke er mennesker, de har hale og er i veldig nære kontakt med naturens krefter gjennom Evna. Ordet odinsbarn er et skjelsord, å være barn av Odin er å være menneske, det usleste. Selv om ingen egentlig tror på at mennesker finnes. De er en skummel myte.

En av grunnene til at det er så lett å visualisere handlingen og personene er hovedpersonen Hirka. Jeg vil ikke gå i detalj om handling, eller bakgrunnshistorien til Hirka, men jeg kan si at denne jenta er så livaktig fremstilt at det er vanskelig å tro at hun ikke står rett ved siden av deg. Dybden i karakteren, i alle karakterene for så vidt, må ha tatt lang tid å bli kjent med. For Pettersen virker utrolig kjent med alle karakterene sine. De er ikke flate figurer plassert et sted for å svinge handlingen i den retningen hun måtte ønske. De er komplekse, og troverdige, og til å bli sinte på, og elske, og ikke forstå seg på.

Når jeg først kom meg rundt og fikk lest ferdig boka, led jeg samme skjebne som Nemi (Lise Myhre laget en stripe der Nemi leser Ravneringene): jeg leste for fort, og så plutselig var boka over! Sad face. Jeg kan nesten ikke vente til de to neste bøkene i serien kommer! Bok to er planlagt til høsten 2014, og det er selvsagt altfor lenge til! Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Til slutt en liten hilsen til forfatteren, som jeg har vært så heldig å få møte to ganger, og fått den fantastiske klemmen hun lovte på instagram fra. Jeg husker vi møttes på åpningen av Eldorado i september i fjor. Vi snakka om lokalet, og jeg lærte at du du var forfatter, og det var slik jeg først lærte om boka. Takk for en helt perfekt leseropplevelse! Jeg gleder meg til neglebiting og våkenetter med neste boka di!

Jeg legger ved et interju som ble gjort av Bokelskerinnen og lagt ut i september 2013 for dere som vil lese litt grundigere om Siri Pettersen og hennes tanker rundt boka si, og andre fine ting.

Publisert i Bokomtale | Merket med , , , , , , , | 4 kommentarer

En smakebit på søndag – Gjensynsglede

I jula kom den andre Hobbiten-filmen på kino, og gjensynet med Legolas og Gandalf sendte bølger av lengsel etter Ringenes Herre-bøkene gjennom meg. Noe av det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å gå i bokhylla og hente The Fellowship of the Ring, sette på soundtracket til filmene og begynne å lese. Og jo mer jeg leser, jo mer kjenner jeg at jeg har savnet dette. Å være skikkelig fan av noe.

LotR 1Til bursdagen min for noen år siden fikk jeg av mamma 50-årsjubileumsutgaven av The lord of the Rings. Det er de mest dyrebare bøkene jeg har i hylla mi. Mitt første møte med denne verdenen var da jeg var 11 år og mamma leste høyt for meg. Jeg var nok litt ung, jeg syntes det var skummelt, men jeg ville så gjerne høre hvordan det endte. Ringenes herre er nok den største grunnen til at jeg er så glad i fantasy-sjangeren, og jeg har lest den om igjen mange ganger. Men nå må det være i alle fall 5 år siden sist, og det er for lenge!

Dagens utdrag er kanskje ikke det mest minneverdige i boka, men det er noe mange vil kjenne igjen fra filmene, og som fikk meg til å le, både i leseform og i filmform. Disse bøkene ligger meg så nærme hjertet at gitt muligheten hadde jeg bare kopiert hele boka inn i her (det er faktisk bare én bok, delt i seks deler og tre bind).

«My dear Bagginses and Boffins, he (Bilbo) began again, and my dear Tooks and Brandybucks, and Grubbs, and Chubbs, and Burrowses, and Hornblowers, and Bolgers, Bracegirdles, Goodbodies, Brockhouses and Proudfoots.

PROUDFEET!’ shouted an elderly hobbit from the back of the pavilion. His name, of course,was Proudfoot, and well merited; his feet were large, exceptionally furry, and both were on the table.»

6473057481_ce462009e6_o

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 7 kommentarer

Som å si farvell til en kjær venn

Cover of "Peace Like a River"

Cover of Peace Like a River

Jeg leste akkurat Leif Engers Peace like a river. Det har tatt meg mange måneder, og mye reisesjuke, og mange blyantstreker og mange setninger lest om og om igjen. Og nå ligger boka ved siden av meg, sliten i permen og uten bokmerke, og jeg føler meg litt alene, litt ensom, som å si farvell til en god venn jeg har savnet og som dro igjen for fort.

Det er ikke ofte jeg sitter igjen med en slik følelse av savn etter å ha lest en bok. Disse kan telles på én hånd. En av de var Neil Gaimans The Ocean at the end of the Lane. Jeg liker det ikke. Å sitte igjen med sorg etter en bok. Jeg misliker det faktisk! Når en bok setter spor er det ubehagelig, og det er ikke noe jeg oppsøker. Jeg vet at for mange høres dette skrudd ut, paradoksalt til og med. Men for meg er lesing å oppsøke glede, spenning og moro, ikke sorg og tårer og opprevne følelser. Selv om Peace like a river er en vakker bok, med mye glede, og masse spenning, så er det nesten ikke nok til å veie opp for bokdepresjonen. Det blir for ekte! Det er bøker som dette som får meg til å flykte inn i fantasy-bøker med drager og magi, og plot som er halsbrekkende spennende og totalt ikke til å tro på.

Jeg kommer til å bruke lang tid på å skrive en omtale, og jeg er ikke sikker på om jeg klarer å skrive noe som gjør boka rettferd (kan man si det på norsk?! – does the book justice). Leif Engers språk er totalt oppslukende, poetisk og flytende og vakkert og jeg blir samtidig inspirert og lammet. Hver setning lokker meg til å ta frem blyanten og sette en strek under for senere gjenlesing. Altfor mange sider i boken er brettet inn for lett å kunne finne frem til disse understrekede setningene, og jeg måtte gi meg både med blyantstreker og sidebretting, for boka ble ødelagt!

Leif Enger er helt klart en sterk forfatter, og jeg håper å inspirere flere til å lese boka. Allerede har jeg tvunget den på kunder og venner, og mamma skal få min nå slitne engelske utgave, for dette er en tekst som fortjener et publikum, og dette er en historie det er umulig å ikke bli revet med i.

Nok etter-midtnatt-grublerier og tastetrykking, jeg kommer ikke lenger uten å begynne å lese boka en gang til, og det orker jeg ikke. Jeg er utmattet, og forelsket, og inspirert og klar for litt ekte virkelighetsfjern fantasy.

Publisert i Bokomtale | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

To smakebiter på søndag!

Nei, det er ikke en skrivefeil!

6473057481_ce462009e6_oMari fra Flukten fra virkeligheten deler hver søndag en liten smakebit fra boken hun leser, og oppfordrer andre bokbloggere til å være med på det samme. Sporadisk klarer jeg å henge meg med på denne koselige aktiviteten, og i dag er en slik sjelden dag!

For tiden leser jeg disse bøkene om hverandre, ca hver dag:

Dere kan argumentere til dere blir blå om dette er lønnsomt eller ikke, eller logisk eller ikke, jeg kommer uansett aldri til å lese bare én bok av gangen. Rastløse sjeler lider ofte av denne tilstanden, og jeg liker det faktisk. Det blir i alle fall aldri kjedelig!

Dagens utdrag kommer ikke fra bare én av disse bøkene, men fra to! Jeg klarer nemlig ikke bestemme meg for hvilken jeg liker best akkurat nå, så derfor gjør jeg som jeg vil og gir dere to små smakebiter fra de to nederste på lista over.

Fra The Complete Robot, som er samlingen av alle robot-tekstene Isaac Asimov har skrevet, kommer utdraget fra novellen Robbie. Den handler om ei lita jente som har en stum robot-barnepike ved navn Robbie. Novellen er søt og kortfattet, og er også den første Asimov skrev av robot-novellene sine. Den ble skrevet i 1939! I utdraget, fra side 165 i boken, leker Robbie og Gloria gjemsel:

Robbie nodded his head – a small parallellepiped with rounded edges and corners attached to a similar but much larger parallelepiped that served as a torso by means of a short flexible stalk – and obediently faced the tree. A thin metal film descended over his glowing eyes and from within his body came a steady, resonant ticking.

Neste utdrag er fra boken Peace Like a River av norsk-amerikanske Leif Enger. Dette blir andre gang jeg gir en smakebit av denne boken, og egentlig har jeg bare lyst til å kopiere over hver setning jeg kommer over, for boken er så vakkert og enkelt skrevet. Den må helt klart leses om igjen, for å nyte skildringene og minnestrømmene og det utrolig livaktige karakterene! Utdraget kommer fra side 143, og hovedpersonen Reuben er på ridetur med en kompis av faren:

She wanted to run, she was shivering with it, and abruptly I understood that I was afraid of horses. My hands cramped on the reins. How had I not comprehended this before? Why, I could barely see the ground!

Jeg håper jeg har smittet dere med mine to fantastiske bøker! Jeg har falt pladask for dem begge, men av veldig forskjellige grunner. Den ene er fascinerende fordi den er skrevet i en tid der fremtiden ikke var klart skulle bli så teknologisk vindunderlig, den er nesten synsk skrevet, og den er like aktuell i dag, kanskje enda mer enn noen gang! Den andre fordi språket slenger meg i bakken av minnene og skildringene som strømmer gjennom meg, og blir en like stor del av boken som handlingen den har.

Enjoy!

The Complete Robot og Peace Like a River

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | 12 kommentarer

Jobb, lesning og te

Okei, så bloggen er i ferd med å dø..

Action! Save blog, activated.

De siste ukene mine har sett slik ut: opp kl 6, buss, jobb, mest sannsynlig mer jobb, hjemme 2200, les, snork, gjenta. Med innslag av kaffe med venner, og sykdom. Dermed har denne nyfødte bloggen lidd, og jeg liker det ikke! Virkelig ikke. Jeg har potensiale, jeg har mulighet, jeg har bare ikke all driven. Men nå kommer krampa, nå skal vi redde bloggen!

Siden jeg har blitt en pendler, 50 minutter på buss to ganger dagen, har jeg mer mulighet enn noen sinne på å lese. Og lese gjør jeg! Jeg har nådd bok 10 i Wheel of Time-serien. REKORD! STOLT! Jeg har snart (endelig) lest ut Peace like a river, som jeg elsker mer og mer dess mer jeg leser. Jeg har lest ut I, robot av Isaac Asimov og prøver å presse inn Odinsbarn av Siri Pettersen. I tillegg venter Frøken Smillas fornemmelse for sne, og Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang av Tor Åge Bringsværd. Høsten er en rik leseperiode, og jeg får nesten litt panikk for om jeg rekker alt sammen!

Å jobbe i Nordens største bokhandel er gøy, krevende og litt skummelt. Jeg er én i en mengde dyktige og handlekraftige mennesker, folk som elsker og kan bøker og som alle har sine sterke sider. Det er foreløpig lite kniving, men jeg kjenner at jeg ikke er vant med å være i en så stor mengde, at det er hardere konkurranse her enn i den forrige bokhandelen. Men det gir meg muligheten til å skinne sterkere, til å vise hva jeg er god for. Jeg finner en ny tro på meg selv, og det vises i alt jeg gjør og opplever. Nå er ikke tiden for å være stille og reservert, men modig og uerstattelig!

Høst er også sykdomsperioden, og jeg klarte ikke å slippe unna i år heller. Den siste uken har vært fylt av feber, hoste og snørr. Beklager. Men nå er alt på vei opp, motivasjonen og formen og vilja. Så mangt ligger i vilja, og min har hatt vondt i det siste. Mørket, kulda, forandringene, alt spiller med på å sette en demper for motivasjonen, men nå er klokka stilt tilbake og mulighetene er åpne. Det hjelper med en kveld med kostymer og punsj også! I slike mørke dager er te et viktig remedie. Og teen over alle teer, den originale teen, er blitt min favoritt; grønn te. Fra Kina. Jeg tok turen innom Palais des thés i Hegdehaugveien og fikk meg en skikkelig opplæring i brygging av te. Det er spennende! Og det er like komplisert som de mest omtalte viner. Grønn te har mange helsebringende effekter, og jeg kjenner helt klart forskjellen! De siste ukene har den grønne teen erstattet den svarte kaffen, og magen og humøret takker meg! Ikke minst samboeren! Og hodepinene er komplett borte. Det begynner å gå opp for meg at det jeg stapper i kroppen påvirker alt ved meg, humøret, helsa og trivselen. Denne vinteren har jeg lyst til å gi en innsats i helsa mi, trene og spise bedre, unne meg fristelsene og nyte en kropp som ikke verker, skjelver eller kramper seg. Bort med dårlig samvittighet og svart humør!

Ting blir sjeldent, eller aldri, slik vi ser for oss, men med en visjon kommer motivasjon, og jeg kan se en fremtid jeg liker foran meg. Det er ikke alle forunt, og jeg ønsker sterkt å sette pris på denne perioden, å huske tider som ikke var like inspirerende. Om ingen leser disse ordene mine, disse målene mine, så er de i det minste ekte, skriftlige, svart på virtuell hvitt, og jeg kan ikke trekke meg fra uttalelsene mine. Å blogge ble ikke slik jeg hadde forestilt meg. Det kommer ikke naturlig fantastiske tekster tytende ut av meg, jeg har ikke faste innslag på symbolske dager, jeg leser ikke så fort som jeg trodde jeg gjorde, og jeg har ikke klart å gjøre dette til en vane enda. Men det gjør ingen ting. Dette skal være noe jeg gjør for gledens skyld, fin min skyld, og fordi jeg føler at jeg har noe å formidle.

Nå har jeg noe å formidle; livet ble ikke slik jeg så for meg. Synd. Forandringer kommer innenfra, og det er ikke mer synd på meg enn på andre, ei heller deg og andre. Fra nå av kommer jeg sikkert ikke til å bli noe bedre på å blogge, eller mirakuløst flinkere på å være ekstra flink på jobb, men jeg kommer til å smile av småtabbene og le av de større og jeg skal nyte nye vennskap og nye muligheter. Jeg håper å formidle at det er ikke bøker som viktigst, eller utseende eller materielle goder eller lønn som er viktigst, men hvilke spor vi legger igjen i andre, i de menneskelige relasjonene. Og de menneskelige relasjonene kan vi oppleve i en bok og på en kafe og på bussen, og vi er så like og så forskjellige og så ekte alle sammen.

Takk for oppmerksomheten.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Mandagspoesi #4

Et to uker forsinket innlegg! Det halter litt med den faste bloggingen nå, men jeg har jo verdens beste grunn, som har så mye gøy å gjøre på Eldorado. Men her får dere dosen deres med bokryggpoesi:

image

«Den skjelvende kvinnen» av Siri Hustvedt
«Med bind for øynene» av Siri Hustvedt
«Faller fritt som i en drøm» Leif GW Persson

Publisert i Uncategorized | 5 kommentarer

Bok: «Brighton Blues» av Øystein Wingaard Wolf

Brighton Blues er en bok jeg aldri ville ha oppdaget. Den er kort, har brunt cover, og jeg hadde null kjennskap til forfatteren. Jeg har sikkert ryddet den på plass nederst i pockethylla vår utallige ganger og aldri registrert at den er der engang. Så hvordan fant den veien hjem til meg?

9788202395513-brighton bluesDet var juli, rolig i butikken, og vi stod og hang ulovlig avslappet i kassene og skravlet om løst og fast, som vi alltid gjør. Inn kommer en kunde, en mann i 50-årene med glimt i øyet. Det viser seg å være en forfatter, han presenterer seg som Øystein Wingaard Wolf, han er på senteret med moren sin, hun sitter på cafeen over gangen og han lurer på vi kan sjekke om boken hans er i beholdning hos oss. Å nei! tenker jeg, ikke spør om sånt, det er så flaut når vi ikke har boken deres inne! Men vi har fire stykker, alle i hylla, og han smiler fornøyd. Vil du ha en gave, spør Wolf, og jeg sier ja takk, det er alltid koslig med en gave. Han drar opp en cd fra veska, hans egen cd. Jeg husker ikke alt som ble sagt og fortalt ved dette første møtet, men jeg måtte jo plukke opp boken hans og se hva det var. Boken jeg holdt i hendene var tynn, og jeg tenkte at denne må jeg lese i.

Fra første siden var jeg imponert. Språket til Wolf er levende og enkelt, og alt som skjer er så troverdig og ekte. Boken handler om Daniel som er 18 år og bipolar («et ord det ikke går an å forsvare deg mot» s. 7), og som lever i en knøttliten leilighet i sommerbyen Brighton med moren sin. Daniel har mye som jobber mot seg i livet sitt, men han har også vennen sin Greyhound, en blues-spillende ulovlig immigrant fra Nigeria, som lærer Daniel om bluesens sjel og slavenes historie, og Daniel ser opp til Greyhound mer enn noen andre, som en farsfigur. Den biologiske faren hans dro til Frankrike da Daniel var veldig liten, og moren kom seg aldri over sjokket over å bli alenemor. Hun synes Daniel er en skam, som er syk, han gjør alt så vanskelig for henne. Daniel jobber i marsjandisen til O’Brian, der se selger gamle ting fra diverse dødsbo, og Daniel finner på de mest fantastiske historier for kundene, og O’Brian er begeistret over sin unge ansatte.  Datteren til O’Brian heter Sophia er vakker og vill, ønsker å bil modell, og er en leken og utbekymret jente som Daniel forelsker seg hodestups i.

Dette er en skikkelig sommerbok. Om den leses sommer eller vinter spiller liten rolle, den varmer opp skikkelig. Daniel er kanskje ikke mentalt helt frisk, men han er fast bestemt på å ikke la sykdom definere han, og han lever etter humøret sitt. Vi blir kort fortalt at han har suicidale tendenser, men boken heller mot det positive i livet til Daniel. Bokens skrivestil bygger opp under dette, Daniel lever fra dag til dag, og hvert kapittel virker som én dag av gangen, korte og stappa med følelser og tanker og observasjoner. De kortete er under en side lang, de lengste under to sider. Jeg liker knappheten, det at så mye blir fortalt med få og enkle ord. Dette er en veldig ærlig bok, der ingen ting er utelatt av hensyn til leseren, og ærligheten blir også et sterkt virkemiddel.

Det tok meg over en uke å lese disse 126 sidene, men ikke fordi den var tung eller vanskelig å lese, det var bare en del å fordøye for meg på hver side. Jeg er ikke vant til å lese skjønnlitteratur, og det merket jeg da jeg lese Brighton Blues. Jeg er ikke vant til å konfrontere mine egne følelser når jeg leser. Jeg skyr dette i lesning, som pesten noen ganger, og det er også en av grunnene til at jeg likte denne boka så godt. Det ble en snill introduksjon inn i skjønnlitteraturens verdens. Jeg fikk nemlig lyst til å lese mer som ikke er fantsy eller sci-fi!

Boken er gitt ut av Cappelen Damm, og jeg lånte den av min daværende kollega, Kristel, som også har lest den, og som intervjuet Øystein på sin blogg! Sjekk det ut her.

Publisert i Bokomtale | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar