A Thousand Firsts

I en alder av 26 år (i skrivende stund 27), fikk jeg meg egen leilighet. Jeg eier ikke. Ikke nåla i veggen. Men det er mitt okke som. Mitt sted å rote og rydde, mitt sted å trives eller mistrives. Mitt sted å trekke meg unna og slenge beina på bordet og gjøre akkurat som jeg vil.

image

Utdraget nedenfor skrev jeg andre kvelden jeg hadde her. Jeg hadde kjøpt seng, og jeg hadde en stekeovn. Det var alt som var her i tillegg til eskene og mengden ting som måtte gjøres:
«I skrivende stund sitter jeg med beina i kors på benken som er bygget i forlengelse av peisen min, i en internettløs leilighet og skriver. Jeg satt i samme stilling i går natt og spiste hamburger og så på YouTube-videoer på telefonen min og kontemplerte. Jeg har nemlig ingen ting. Og med det mener jeg selvsagt ikke at jeg ikke har noen verdens ting, for det har jeg, men jeg mangler en god del vesentlige ting. Som kjøleskap! Og sofa. Og  akkurat nå føles kanskje verden som et kaotisk sted, og jeg er et kaotisk vesen som flyter utover, men jeg bygges opp fra bunnen. Nei, jeg bygger meg selv opp fra bunnen! Og alle disse første-tingene er byggeklosser, og jeg leker lego med livet og finner de fineste klossene med de fineste fargene og jeg bygger og bygger.»

Det er ikke bare lek å bygge. Det er hardt arbeid. Jeg føler meg som et barn i en voksens verden, et klønete barn sådan, men barn lærer fort. Jeg ser på de andre voksne rundt meg, disse andre menneskene som kanskje også føler seg som barn, og jeg observerer dem, og prøver å lære av dem. Ikke minst snakker jeg med dem! Og til min store overraskelse er ikke jeg den eneste som føler meg liten noen ganger. Det er ikke bare meg som starter på nytt og synes det er litt tøft. Det er ikke bare meg som har følt at alt hoper seg opp og presser en ned. Jeg glemmer noen ganger at det er ikke bare meg her.     

Jeg har kommet lenger etter dette, men jeg fortsatt akkurat der. Det er ikke ferdig her. Men jeg er hjemme her. Jeg har kommet så langt at jeg har både internett og kjøleskap. Jeg har slikkepott og en kjele som er stor nok til spaghetti. Jeg har bestikk, og jeg har hele to tallerkener. Og flere kopper enn jeg gidder å telle. Jeg har pakket ut nesten alle eskene mine, og jeg føler meg som kongen på haugen, de dagene jeg ikke sammenligner meg med alle andre.

I denne skrivende stund, som er nesten 5 måneder etter skrivende stund sitert ovenfor, er jeg kommet hverken lenger eller kortere. Men jeg føler meg større. Jeg eier denne lille leide leiligheten, og jeg er fortsatt et barn. Et stort barn, med store legoklosser,  og med plass til å bygge med klossene mine. Jeg aner fortsatt ikke om andre har det som meg, men det aller beste er at jeg ikke trenger å vite om det er noen andre som tenker dette.

Vi er alle barn, vi lærer på veien, vi brenner oss, vi trekker oss, vi leker. Vi leker med følelser, og med sjanser. Jeg tok en råsjans, og jeg vet ikke enda utfallet. Det vet jeg ikke før det alt er slutt, og da håper jeg inderlig at jeg ikke bryr meg lenger.

Dette ble et dypt, lite innlegg. Det har ligget uredigert siden dagen etter jeg flyttet inn her, i slutten av juli – tidlig august, og det har ertet meg med sin ufullendthet. Jeg synes det er deilig å ha et sted å bo som er bare mitt, med alt det innebærer, og jeg savner denne bloggen. Så til neste gang – Bon Voyage.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s