Et 12 års leseprosjekt går mot slutten

Mitt første innlegg på denne bloggen var om bokserien The Wheel of Time bok én. Nå, halvannet år senere, har jeg endelig lest meg frem til fjortende og siste bok i serien. Seiersfølelsen er stor, men det er også et vemod, fordi hele mitt voksne leseliv har jeg hatt disse bøkene i bakhodet. Og nå er reisen snart over.

image

Disse bøkene tar stor plass, både i bokhylla og i livet mitt. Første gang jeg begynte på denne serien var jeg 15 år gammel. Da pløyde jeg gjennom de første fire bøkene på rekordtid, men etter bok fem mistet jeg litt piffen, og til slutt ga jeg opp midt i bok 7. Jeg prøvde igjen noen år senere, og denne gangen kom jeg meg til bok 9, men atter en gang stoppet jeg opp. Siden har årene gått, og bøkene har stått i bokhylla, blitt med på utallige flyttelass, og veid ned bagasjer og tankene mine. Til slutt bestemte jeg meg for at det var nå eller aldri. Det var januar 2013, og noen måneder senere opprettet jeg denne bloggen, forå kartlegge reisen min. Jeg valgte fort å gå bort fra å blogge om hver bok i denne massive fantasy-serien, rett og slett fordi de er umulige å skrive kort om. Veien ble lang og kronglete, med mye innslag av andre bøker som pauselektyre. Blandt annet har jeg lest den vakre boken til Leif Enger Peace Like a River. Og Neil Gaimans The Ocean at the end of the Lane, som var både vakker og grusom og intens. Jeg har lest hardbarka science fiction med Iain M. Banks’ The Player of Games, og jeg har lest annen fantasy, blant annet den norske Siri Pettersens Odinsbarn. Av alt dette jeg har lest, klarte jeg bare å blogge om et par, og disse leseopplevelsen var også noe helt for seg selv. Siste innslag i pauselektyren er Lars Saabye Christensens Maskeblomstfamilien.

Den siste tiden har brakt med seg store endringer, både i arbeidslivet og i privarlivet. Jeg er ikke lenger bokhandler. Det er et slags vemod over dette også, å forlate bokbransjen for kontorlivet, men jeg måtte ta et valg. Ville jeg jobbe med noe som var nære mine interesser og være blakk, eller ville jeg gjøre noe som var lenger unna interessene men som ga meg mer frihet til å følge interessene på fritiden? Jeg valgte den siste. Og interessant nok så leser jeg mer nå enn jeg noen gang gjorde mens jeg jobbet med bøker.

Jeg har blitt en pendler. Hver dag tar jeg to busser til jobb, og tilsammen regner jeg halvannen time hver vei. Noen vil kanskje synes dette er urimelig mye tid på å bruke til jobb, men jeg må si jeg nesten liker det. I alle fall tiden på den første bussen inn til Oslo.  Den kjører E6 inn, og det er såpass rette strekker at jeg ikke blir reisesjuk av å lese. Hver morgen får jeg lest ganske mange sider, om jeg ikke sovner med boka i fanget da. På det tidligste går jeg hjemmefra kl 06:05. Jeg går til bussen i morgenkvitring og soloppgangen, 17 minutter med vakker norsk bondeidyll. Ei byjente med sine slitte Dr.Martens-sko og skinnjakke, med metal på øra og en gigantisk bok som veier ned sekken sammen med termokoppen og vannflaska, og nøttene jeg har med for å kunne knaske på, og notatboka jeg noterer mine innerste tanker i. Jeg burde sikkert bruke en mer ergonomisk riktig sekk.

Og med hver setning jeg leser i den siste Robert Jordan-boka, medforfattet på slutten av Brandon Sanderson etter Jordans død, nærmer jeg meg slutten på lesereisen min. Og jeg trekker i det, og haseleser, for jeg vil vite slutten på denne massive fortellingen om kampen mellom lyset og mørket. Mellom menneskets natur og det onde som kan lokke oss til seg. Og jeg tenker at det er en litt banal fortelling, litt uskyldig, men det er også det som gjør den så spennende. Den tar opp det grunnleggende, det som driver oss. Samtidig som den er så enkel. Det er lett å tro at den ikke er enkel, men på mange måter er den faktisk nesten komisk enkel. Den oppfyller alle krav til karakterbygging, story progression og hva helten må lære før han er klar for å ofre seg selv, enten bokstavlig eller billedlig, til slutt. Krigen som kjempes er mellom the Light og the Dark One. Terminologien i serien underbygger dette, banneordene er begreper om lys og mørke, de onde er kledd i svart, på slutten dør hele verden langsomt, som en evig høst som ikke avtar. Hadde serien vært kortere hadde denne banaliteten blitt for mye, og jeg ville nok aldri klart å ta serien alvorlig. Men detaljene som er lagt inn i handlingen, alle de politiske strømningene, all planleggingen, det er det som gjør disse bøkene så imponerende. Det er et massivt verk. 14 bøker, alle på over 900 sider hver. Det er over 12600 sider det! Og her sitter jeg og har, tilsammen, lest dette to ganger. Jeg tenker på hvor mye tid jeg har brukt på disse bøkene opp gjennom årene.

Uten endring skjer det ikke noe. Uten endring lærer vi ikke noe. Og uten endring hadde jeg ikke klart å lese disse bøkene ferdig. Etter Jordans død ble Brandon Sanderson spurt om å fullføre serien. Hans skrivestil er ganske annerledes fra Jordans, og jeg synes han gjør bøkene en stor rettferd. Karakterene fikk litt mer liv, litt mer dybde. Det kommer mer humor med, og handlingen drives litt fortere frem. Jordans øye for detaljer var det som felte meg begge de første forsøkene på å lese serien. Det ble rett og slett for mye detaljer for meg. Jeg er veldig spent på hvordan serien til slutt ender, om Jordan valgte å la alle overleve, om helten faktisk ofrer seg, om den onde overvinnes helt eller om det kommer en tvist. Jeg vet faktisk ikke hva jeg håper mest på. Det vil siste side vise.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s